Vi presenterer denne artikkelen som et tilbakeblikk på vår 2000’s Horror Fest i fjor oktober, og som et ekstra tilskudd til våre to visninger av Blood Tea and Red String 9. oktober i år (kl. 18 og 20). I tillegg har vi fått intervjuet filmens regissør Christiane Cegavske, som vi gleder oss til å dele med dere.
Før du leser videre, tenk tilbake på hvor mange skrekkfilmer fra 00-tallet du husker. Når du har sett hvor mange du klarer kan du forsøke å gjøre det samme igjen, men nå kun for filmer regissert av kvinner. – Samme hvor mye du tenker kommer du ikke til å nevne like mange filmer.
2000-tallet hadde en hel del klassikere innen skrekksjangeren, men også noen gode kultfilmer. Det var stort sett menn som lagde alle disse. Ifølge Letterboxd er det kun to kvinnelig regisserte skrekkfilmer på topp 100 mest populære skrekkfilmer fra 00-tallet. Den første er Jennifer’s Body (2009), som faktisk er den øverste på listen, og den andre mest populære kvinnelige regissøren av 00-skrekk finner vi helt nede på 94-plass med Claire Denis’ Trouble Every Day (2001). Etter denne må vi lete enda lengre ned for å finne flere kvinnelige regissører som ikke deler co-regi med en mann.
I denne artikkelen fremhever vi noen interessante filmer av kvinnelige regissører som ble gitt ut dette tiåret. Vi vil også gi en liten ekstra plass til Jennifer’s Body, som var vårt valg til 2000’s Horror Fest. Trouble Every Day ble vist på Cinemateket i fjor før jul som en del av vampyrprosjektet Vampiric Projections, og vi vil derfor ikke si mer om den i denne artikkelen annet enn å anbefale å se den for de som ikke gjorde.
Dessverre kan vi ikke love mange alt for gode filmer i denne artikkelen, men dette er likevel filmer som er interessante på en eller annen måte. De få som er regissert av kvinner er ikke bare mindre populære, de er også ofte av lavere kvalitet pga budsjett, eller fordi de var et håp i å tjene penger på en oppfølger kanskje ingen spurte om.
Vi starter likevel med noen av veldig god kvalitet og får unna den med en mann på co-regi: Amer (2009). Det belgiske paret Hélène Cattet & Bruno Forzani har lagd film sammen siden tidlig 00-tallet. De lager ekstremt stilfulle filmer som ofte kaster narrativt plott ut ruta. Deres langfilmer består nå av Amer, The Strange Color of Your Body’s Tears (2013) og Let the Corpses Tan (2017). Strange Color er det mange som gir opp på fordi den er for stilfull til å klare å forstå noe som helst av plottet. Let the Corpses Tan er veldig stilfull og har et simpelt plott som bare er en shoot-out om hvem som kan få en kasse gull, og derfor enkel å følge med på. Amer er den minst stilfulle av dem og mest sammenhengende. Den er likevel veldig mye mer stilfull enn annen film. De lagde også O is for Orgasm på The ABCs of Death (2012).
Den neste av god kvalitet vi vil trekke frem er In My Skin (2002) av Marina de Van, som også spiller hovedrollen. Denne tilhører sjangeren fransk ekstremfilm og har selvskading som hovedtema. I forhold til mange franske ekstremfilmer som fokuserer på blod og gørr er dette en som går under huden din (hehe) fordi du lærer å kjenne karakteren og forstår hvor lite kontroll hun har over impulsene til å skade og spise seg selv. Filmen har veldig kontrollert regi, mange gode enkeltscener med høy kunstnerisk verdi, og er verdt å se for alle som tåler slike filmer.
Mary Lambert, kjent som regissør på Pet Sematary (1989), har regissert noen filmer på 00-tallet også. The Attic (2006), en lavbudsjettsfilm med tidlige roller fra Elizabeth Moss og Alexandra Daddario. Daddarios første filmrolle om du ser bort i fra Noah Baumbachs The Squid and the Whale som “Pretty girl”. Lambert regisserte også Urban Legends: Bloody Mary (2005), den tredje i en filmserie om mord basert rundt urbane legender. Hun regisserte også Halloweentown 2 (2001), men det er mer skrekkfilm for de minste.
Jeg vil også trekke frem ei fra Japan som har gjort en del interessant i skrekksjangeren: Mari Asato. Hun har lagd en del skrekkfilmer, ofte basert på spill eller manga. Det hun lagde på 00-tallet består av The Boy From Hell (2004) som er en av seks filmer i en serie basert på mangaer av Hideshi Hino. Dette er blod og gørr, og på godt norsk goop. Hennes andre filmer er Twilight Syndrome: Deadly Theme Park (2008) (også kjent som Dead Go Round) som er den andre av tre filmer basert på det japanske spillet Twilight Syndrome og dets oppfølgere. Disse ble sluppet ekslusivt i Japan, og er sikkert mest kjent i Vesten som en sentral del i det japanske spillet Danganronpa 2 (2012). Henne siste bidrag på 00-tallet er en av to The Grudge-filmer som ble sluppet som en jubileumsfeiring for originalen. Ju-on: Black Ghost og Ju-on: White Ghost, begge fra 2009. De er korte langfilmer basert på Grudge-universet hvor hun lagde Black Ghost.
Jennifer’s Body (2009) kom på slutten av 00-tallet og ble skrevet av Diablo Cody. Hun hadde skrevet Juno (2007), og av de fire Oscar-nominasjonene filmen fikk var det kun hun som vant for beste manus. På grunn av denne suksessen fikk hun carte blanche og kunne skrive hva hun ville. Det hun da ville gjøre med denne muligheten var å lage en skrekkfilm sentrert rundt jenter, et vennskap mellom jenter og spesifikt en jente som spiser gutter. Dermed Jennifer’s Body. Hele 00-tallet var fullt av mannsdominert skrekkfilm, ikke bare i regissører, og Jennifer’s Body passet fint inn på slutten av tiåret som en overgang til det neste, men...
Markedsføringsgjengen besto av en gruppe kåte gubber som ville selge filmen basert på “fristerinnen” Megan Fox. Diablo Cody hadde sendt inn hennes synspunkter om hvordan denne filmen skulle markedsføres, en lang liste med masse baktanker. Svaret hun fikk tilbake fra en markedsføringsagent var en hel setning: Megan Fox hot.
Disse folka ville fokusere på at det var en lekkerbisk i hovedrollen, og sendte en gjeng med gutte-gutter inn på testvisningene av filmen. De var åpenbart feil publikum til en film om jenter som spiser gutter, men markedsføringsagentene ga seg ikke og markedsførte filmen videre basert på samme tanke. Filmen fikk da feil målgruppe i kinosalen, og et ufortjent dårlig rykte. Heldigvis har filmen funnet sitt publikum i nyere tid som ser den for det den er. En smart og morsom film som spiller på skrekkfilmklisjéer og noen ganger vender dem så opp-ned med kjønnsrollene at filmen ikke kunne ha blitt den samme om man byttet dem om.
Jeg anbefaler å se gjennom filmen med kommentarsporene på blurayen. Det er klipt to versjoner av filmen og begge har sitt eget kommentarspor, som begge gir mye innsikt i det manus og regi faktisk ønsket å gjøre med konseptet. Begge følger som regel med alle blurayer som inneholder begge versjonene av filmen.
På filmens tiårsjubileum kom Diablo Cody og Megan Fox sammen til et intervju om filmen og hvordan deres opplevelse gjennom alt frem til da har vært. Dette kan du se HER.
Til slutt trekker vi frem noen filmer med interessante plott. Population 436 (2006) handler om en by som har hatt et folketall på 436 de siste hundre årene. American Zombie (2007) er en mockumentar om zombier som bor i Los Angeles. Fangs (2002) handler om morderflaggermus, og den koreanske skrekkfilmen Yoga (2009) handler om – ja, du gjettet riktig – yoga. MEN vi har en spesiell film til slutt: Snoop Dogg’s Hood of Horror (2006), en hip hop horror antologi med Snoop Dogg som vert. Én av to Snoop Dogg-skrekkfilmer på 00-tallet.
Vi håper dere har funnet noe spennende nok til å inkludere i deres oktober-watchlist!
Vi sees 9. oktober. Inntil da: Happy halloween!
コメント