Dypdykk: Martyrs

Denne artikkelen inneholder spoilere for Martyrs (2008) og en liten beskrivelse av de andre filmene Pascal Laugier har lagd, men spoiler ikke direkte noe plott. Det er forventet at du har sett eller kjenner til hele historien til Martyrs før du leser videre.

Martyrs er en av de største titlene i fransk ekstremfilm som dominerte skrekksjangeren på 2000-tallet. Den var en av de siste filmene man kan kalle fransk ekstremfilm, og toppet sjangeren umiddelbart som en av de mest ubehagelige filmene lagd. Hvordan oppsto denne filmen, og hvorfor ble den gjennomført så bra i forhold til mange andre drøye filmer?

Regissør Pascal Laugier fikk en pangstart på karrieren sin ved å jobbe på Christophe Gans’ Brotherhood of the Wolf (2001). Han kan bli sett i filmen som en liten karakter, men hovedoppgaven hans var å regissere bakomfilmen til filmen. Samarbeidet gjorde at Gans og produsent Richard Grandpierre (kanskje mest kjent for å ha produsert Gaspar Noés Irreversible (2002)) ville lage en film med Laugier som regissør og manusforfatter, og vi fikk dermed Laugiers regidebut på filmen Saint Ange (2004), eller House of Voices.

Filmen har to titler fordi den ble spilt inn på både fransk og engelsk. Nei, den ble ikke lagd på fransk og dubbet i postproduksjon. De spilte inn filmen på begge språk. Først en tagning på fransk og så en tagning på engelsk. En stor ting å gjøre for sin regidebut på en film med mange krevende scener for skuespillerne. Den canadiske DVD-en skal være den eneste som inneholder begge versjoner av filmen.

Richard Grandpierre ble fornøyd med Laugiers arbeid, og ville produsere enda en film med ham. En produsent for Canal+ hadde vekket interesse for å lage sjangerfilm og Grandpierre sa ifra til Laugier om muligheten. Laugier pitchet idéen og skrev manuset til Martyrs på fire måneder (veldig fort). Han visste at denne typen prosjekt med et så presist budsjett han fikk gjorde at han kunne skrive med full frihet. Canal+ var den eneste som kunne gjøre slike filmer mulige, og Laugier har sagt at det er et mirakel at filmen i det hele tatt eksisterer. Filmen ble en co-produksjon med Frankrike og Canada, og ble spilt inn i Montreal på et budsjett på 2.8 millioner euro.

Som sagt skrev Laugier manuset på veldig kort tid, og nesten i en smekk. Han startet med idéen om en jente som kommer og ødelegger en helt ordinær familie, og bygde på det konseptet mens han skrev historien. “Hvorfor ville hun gjøre noe sånt? Hva har skjedd? Begår hun en feil?” var spørsmål han stilte seg selv når han skrev manuset, og lot manuset skrive seg selv. Laugier visste like mye om historien når han skrev den som publikum gjør når vi ser filmen. Det var en veldig intuitiv prosess som ble til en film med mange tvister og vendepunkt på grunn av filmens guerilla-skrivestil.

Laugier har fått spørsmål om hvorfor han ville lage en så voldelig film, og om han liker å sjokkere publikum. Han har svart med at han følte det var den ærlige måten å lage historien på. Martyrs snakker om folk som gjør hverandre vondt. Hovedkarakteren får hevn, og skurken får både sympati og forakt fra oss på grunn av hvordan filmen presenterer informasjonen om karakterene. Det er en vanskelig film når man ikke vet hvem man skal heie på, og å gjøre volden til noe annet enn sjokkerende ville ha tatt vekk seriøsiteten av temaet. I et intervju har Laugier sagt følgende om temaet til filmen:

“Er det noe på slutten, helt på slutten av vold? Gir det mening at vi bruker vår tid å lide og få andre til å lide? Hva bør vi gjøre med denne universelle nøden som virker forvandlet av et prinsipp om en evig bevegelse, og som ser ut til å skape seg selv? Vil dette ta slutt? Faktisk tror jeg det er denne typen spørsmål som alle mine favorittskrekkfilmer stiller: hvordan og av hvilken grunn er den menneskelige tilstanden grunnleggende så grusomt? Som sjanger tar skrekk døden som et utgangspunkt og ikke som et endepunkt, i motsetning til tragedie, for eksempel.Å være er å forringes; endelighet er der fra begynnelsen, uansett hvordan en må leve med det. Kanskje dette er klisjeer, men de fortsetter å forfølge meg, bevege meg og tvinge meg til å skrive.”

Laugier gikk gjennom en stor depressiv periode når han skrev manuset. Så depressiv at han nesten vurderte selvmord. Han mente at vi levde i den mest brutale perioden i historien, men at det var en stille og usynlig brutalitet som skjuler seg under samfunnet.

“Den skjulte volden, nesten usynlig i vår vestlige urbane samfunn, virker virkelig uutholdelig. Konkurransen er virkelig tøff, taperne er mange og individuell angst er på topp... Hvor lenge kan dette vare? Hva skal vi gjøre med taperne? Det virker for meg at det er filmskapere som bør svare på disse spørsmålene. Det er viktig å ha filmer som gjenspeiler denne samtidsskrekken, gjør det til deres emne, flørter med tomhetens fristelse, ta ansvaret av å være budbringerne av dårlige nyheter... et prosjekt som virker for meg både edelt og nødvendig. Hvis alle filmer, i den økonomiske pragmatismens navn, bare følger den nåværende stemningen, ved å reflektere tilbake til samfunnet med et enkelt og konvensjonelt bilde av seg selv, virker det som ideen om film i seg selv faller fra hverandre... En idé om film som er veldig kjær for meg. Et kreativt liv kan ikke brukes på å behage publikum. Ikke noe mer enn det, og du kan like godt skyte deg selv! jeg prøver å gjøre det, på mitt nivå, innenfor rammen av en thriller, fordi det er min greie, fordi den åpner prosjektet, inkludert til resten av verden, men jeg kunne like gjerne ha laget en rent eksperimentell film, tatt opp på digitalt kamera, uten manus.Den ville ha vært like mørk, like trist, like dødelig...”

Selv om skriveprosessen var tung gikk innspillingen bedre...for regissøren. Å kunne lage en film nummer to er nesten som å sikre seg en plass i filmbransjen. Å lage en film som gjør det ok eller dårlig gir deg null sikkerhet i at du får lov til å lage en til. Så det at han fikk frem et så personlig prosjekt med full frihet overveide alle negative følelser han hadde på det tidspunktet. Innspillingen var likevel vanskelig for crew og spesielt skuespillerne. Siden det var mye følelser på plass som måtte holdes på gjennom hele scener, ja nesten hele filmen, måtte de spille inn filmen på en litt mindre vanlig måte for å gjøre det enklere for skuespillerne som måtte være gråtende så snart kamera var på. Samme som manus ble filmen lagd i en slags guerilla-stil. Laugier droppet alt av storyboard og stor planlegging av innspillingen. Han kjente stemningen og rytmen til filmen og lot hver scene være åpen til det de klarte å gjøre med den under innspilling for å tvinge dem til å gjøre siste liten-avgjørelser. Mye ble filmet med håndholdt kamera, lange tagninger og enkel lyssetting så skuespillerne kunne bruke sin egen intuisjon for å spille scenen, og la crewet følge etter. Å rope “kutt” var ofte en fare for å miste sterke følelser fra skuespillerne - så de fikk spille dem ut fullstendig.

Mange skuespilleren takket nei til filmen fordi den ikke var et “belønnende” prosjekt. En slik film er ofte et tapsprosjekt som også gir deg færre “belønnende” roller i fremtiden som en god og etablert skuespiller. Mylène Jampanoï som spiller hovedrollen, Lucie, ville ta denne rollen nettopp fordi det var et slikt prosjekt. Hun hadde bare spilt jenter som ikke gjorde noe særlig for filmene, og ikke fått mye å jobbe med i karakterene. Så snart hun hadde lest ferdig manuset til Martyrs tenkte hun ikke noe annet enn at hun måtte si ja fordi hun aldri ville få sjansen til å spille i et slikt prosjekt igjen. Lucie var det motsatte av alle de andre rollene hun hadde blitt tilbudt, og det at Laugier kunne se henne i en slik tøff rolle gjorde henne mer gira.

For å komme inn i karakteren sin ble det gjort forarbeid med å filme henne som seg selv, uten å gjøre seg til for kamera, men å tenke på noe i henne selv fra hennes personlige liv. Det var viktig å finne noen som kunne klare å vise sterke følelser dag ut og dag inn gjennom helle innspillingen, og Laugier fant noe i henne den dagen som viste at hun var sterk nok til å tåle innspillingen. Når de spilte inn filmen isolerte hun seg på et rom ved de andre for å komme seg inn i tankegangen til Lucie. Hun ble nesten hysterisk, og denne tilstanden varte ut innspillingen på grunn av at de aldri stoppet å filme og lot henne leve ut karakteren. Lucie er primitiv i sin tankegang og handler ut av instinkt istedet for å tenke på konsekvensene før hun gjør noe. Jampanoï handlet også slikt når de filmet og skadet seg selv fordi hun gjorde så mye hun ikke visste at hun kom til å gjøre.

“Det var veldig vanskelig. Når du blir hysterisk og du gråter i timevis, kommer det et tidspunkt når du ikke har flere tårer. Men du må finne ressursene i deg selv. Lucie har en veldig farlig og 'borderline' side, som minner meg om min egen ungdomstid. Dessuten tillot filmen meg å vite om jeg var i stand til å leke med mine egne demoner. Noen kvelder gråt jeg på rommet mitt som en fuck up. Men det var også på grunn av utmattelse, det var virkelig en fysisk innspilling. Jeg hadde veldig lyst til å lage den samme filmen [Laugier] gjorde. Jeg ville gi alt jeg hadde!”

Han som spiller sønnen i familien er Xavier Dolan, som har regissert blant annet Mommy (2014). Som 20-åring regisserte han I Killed My Mother året etter han spilte i Martyrs, og to filmer senere spilte Jampanoï i en av filmene hans, Laurence Anyways (2012).

Innsiden av huset i filmen ble bygd for filmen. De skulle ikke bruke alt, men alt måtte likevel se ut som et fungerende hus så de lagde falske deler som virket som betong når det ikke var det. Det var slik det gikk verst ut over Morjana Alaoui som spiller Anna.

Etter å ha hørt “action” sprang hun litt feil og falt tre meter gjennom en usikret platform. Etter å ha spilt inn simulert smerte i flere dager la hun ikke merke til skadene sine og ville fortsette å filme. Crewet lå merke til skadene og så på henne med vanntro. Hun hadde brukket tre bein og måtte legges inn på sykehus i seks uker før hun fikk fortsette å filme. Hun sier likevel at det tøffeste med innspillingen var de første dagene. Hun måtte gi alt umiddelbart hele tiden. Innspillingen hadde ingen dødtid, og hun ble nesten paralysert av hvor fort det gikk unna. Det var først når hun så de første scenene som hadde blitt klipt sammen at hun innså hvor raskt det faktisk hadde gått for seg.

En liten funfact å nevne før vi går videre er at hovedkarakteren i Saint Ange heter Anna Jurin. Karakterene i Martyrs heter Anna Assaoui og Lucie Jurin, som begge deler ett av navnene hennes.

Spesialeffektene i filmen ble lagd av mesteren Benoît Lestang. Du kjenner kanskje ikke navnet, men han har definitivt jobbet på noe du har sett før. Han har sagt at dette var den mest krevende filmen han hadde gjort, med 4-5 filmer verdt med effekter i denne. På grunn av Annas torturerte kropp måtte han påberegne 19-timers arbeidsdager for de scenene. Fire timer å få på den falske kroppen og tre timer å få den av. Han og Alaoui måtte stå opp klokken 3 på natten for å rekke å være klar når innspillingen startet 7. På grunn av at innspillingen flyttet til Canada fikk han også mindre å jobbe med enn det han hadde i sitt studio i Frankrike, og med den korte preproduksjonen fikk han bare to og en halv måned på å gjøre alt klart til innspillingen. Filmen fikk premiere i Cannes, mai 2008. Selv om filmen ble vist er det uvisst om Lestang fikk sett det ferdige prosjektet da han tok selvmord av uvisst grunn kort tid etter filmen ble først vist.

For slutten av filmen visste ikke Laugier hvordan han skulle ende en slik historie. Han bestemte seg for å gi filmen en åpen slutt for å få publikum til å tenke selv hvordan det gikk, noe som gjorde slutten til en av de mest ikoniske noensinne. Han ville også avslutte filmen med et bilde av Annas ubevegelige kropp som ble inspirert av bildet av den døende Joan of Arc fra Dreyers 1928-film.

Allerede i 2008 hadde forhandlingene om en amerikansk remake startet. Ikke uhørt da filmen fikk premiere på markedsdelen av Cannes. Det var originalt produsentene av Twilight som var interessert i lage filmen med muligens Kristen Stewart som en rolle. Heldigvis kom Blumhouse og tok over filmen før det skjedde. Jeg sier “heldigvis” som om det var en stor redning. Remaken er likevel en av de verste noensinne lagd.

Som mange amerikanske remakes driter de ofte i det som gjorde originalen god og lager noe annet som mangler både tema og undertekst, og gjør historien på overflaten meningsløs. Jeg kan bevise det så enkelt som å si at både Lucie og Anna er i live på slutten av remaken, men skurkene er ikke det... De har gjort om en av de mest håpløse (positivt) historiene om smerte og livet etter døden til en håpefull (negativt) redningshistorie om vennskap. Det er nå Lucie som blir til martyren på slutten, mens Anna gønner ned skurkene og setter de andre ofrene (!) fri fra cellene.

Mange plottpunkt har blitt endret eller fjernet så historien ikke gir mening noe mer, hverken som en remake eller sin egen historie. Det største er at Lucie begår selvmord i denne filmen også. Ikke ved å kutte strupen sin og umiddelbart blø ihjel, men ved å la seg selv falle ned fra andre etasje og lande på gulvet under, få litt vondt, men det går over fort og hun er likevel i live. Vi bytter også hovedkarakter, men det gir ikke mening nå som hovedkarakteren fortsatt er i live.

Så har vi så klart en amerikansk trope ved å putte religion inn i skrekk. Det er nå kristne som står bak, og vil finne ut av livet etter så de kan få kontakt med Gud. Istedenfor at martyren mister all huden sin som en siste ting hun må lide (det skjer i remaken også, men de kutter bare litt på ryggen hennes uten noen konsekvenser for neste steg) så blir hun korsfestet her. Hennes indre demoner i originalen er muligens ekte demoner. Det er litt uklart forklart, og filmen viser noe annet på enkelte steder, men det er en demon, og ikke et annet offer som forfølger henne på grunn av skyldfølelse.

Disse scenene når hun skader seg selv er også latterlig komiske. Jeg flirte høyt en gang hun slår hodet sitt i bordet som om demonen gjør det. VERST av alt, som Laugier selv forklarte, er at volden må være drøy for å gi temaet den seriøsiteten det trenger. Remaken sin vold er ekstremt tam, selv det vi faktisk får se som er blodig blir aldri ekkelt eller vondt å se på. Filmen mister da både historien, underteksten og trøkket som gjorde den originale bra.

Laugier ble spurt om hva han syntes om remaken og han svarte så høflig han kunne:

"Jeg hadde en dårlig kontrakt, jeg fikk ikke engang betalt for det! Det er egentlig det eneste jeg angrer på i karrieren min: Det at navnet mitt nå er assosiert med en slik søppelfilm og at jeg ikke fikk en krone for det engang! Jeg prøvde å se den, men kom bare 20 minutter inn. Det var som å se moren min bli voldtatt! Så jeg stoppet. Livet er for kort. I det amerikanske systemet er en film som "Martyrs" bare ikke mulig - de så filmen min og gjorde den om til noe helt uinteressant."

En ting som alle filmene til Laugier har til felles er at på et tidspunkt i filmen kommer et eller annet form for vendepunkt som snur historien på hodet og gir et helt nytt innblikk i hva som faktisk skjer. Remaken mangler også dette på grunn av hvordan historien blir presentert. Det er aldri noe tvil om at det var den uskyldige familien som faktisk er skyldig her. Jeg kan gå uendelig gjennom alle problemene med remaken, men det hadde blitt en helt annen artikkel. Til slutt vil jeg også nevne at moren i den originale filmen som står og graver i bakken og fikser rørene har nå blitt plassert på kjøkkenet for å lage mat. Datteren er lat, og det er gutta boys som tar de tunge takene i familien...

Martyrs (2008) holder seg fortsatt ekstremt bra fordi den våget å gå lengre for å spikre viktigheten i temaet den presenterer. Det er alltid det som kan finne på å skje i virkeligheten som er de skumleste filmene, og at naboen din kan ha torturkammer i kjelleren når du kommer for å hilse er skumlere å tenke på enn om det er spøkelser i veggene. Martyrs har også vist hvor vondt psykiske problemer kan være uavhengig om det vises på utsiden, spesielt med tanke på at det kom fra en som sleit når filmen ble lagd. Av alle filmer du hører om som er drøye og intense vil Martyrs aldri skuffe, men den kommer med så mye mer også.

“MARTYRS går utover den enkle representasjonen av fysisk vold. Det er nødvendig å tyde disse scenene. Denne volden gjenspeiler menneskelige relasjoner og samfunnsregler. Ja, alle kan se MARTYRS. Jeg ville ikke nøle et sekund med å vise den.”

- Morjana Alaoui (Anna)