Housebound

housebound-12

Housebound er regissør Gerard Johnstone sin debutfilm. I filmen blir Kylie (Morgana ÓReilly) dømt til elektronisk husarrest i sitt barndomshjem hos sin mor Miriam (Rima Te Wiata). En anspent forhold mellom mor og datter blir ikke bedre av at Kylie synes det foregår noe rart i huset. Housebound er en film som tar for seg den klassiske undersjangeren hjemsøkte hus.

Housebound ble vist under Ramaskrik Skrekkfilmfestival 2015, og vi i Trondheim Filmklubb ønsker å viderebringe denne skrekkfilmopplevelsen til vårt publikum denne høsten.

It came from the other side… (of the earth) – Det kom fra den andre siden! – Skrekkblandet fryd i den Newzealandske filmen

Størrelses- og befolkningsmessig er New Zealand på linje med Norge. De har noen flere sauer enn Norge (30 millioner sauer, mot Norges 780 000), men har ellers mange likheter. Bortsett fra når det gjelder film. New Zealand har de siste årene, ledet an av Peter Jackson, satt sitt merke på det internasjonale filmmarkedet. Ringenes Herre, Hobbiten, King Kong, Whale Rider, The Piano, Narnia, og Tintin – hvorfor har de fått internasjonal suksess? Det kan diskuteres lenge. Men vi kan i alle fall merke oss at vi de siste årene har sett flere filmer som har kombinert horror og humor, skrekk og komedie, også i Norge med Død Snø, en norsknazi-zombie- splatter-komedie- skrekkfilm.

Humor og skrekk går hånd i hånd. I New Zealand populariserte Peter Jackson denne kombinasjonen på 90-tallet og hans blodige univers. Lenge før hobbiter, alver og store gorillaer startet han sin karriere på sin mors kjøkken med å lage spesialeffekter til Bad Taste (Jackson, 1987), en fortelling om hvordan aliens tar over jorden sakte med sikkert. Braindead (Jackson, 1992) var neste film som fikk større internasjonal suksess, hvor den overbeskyttende Lionel må håndtere zombier på forskjellig vis. Filmen huskes av mange for en fantastisk scene med en gressklipper som kuliminerer i litervis av blod og gørr.

Senere kom filmer som The Locals (Page, 2003), Black Sheep (King, 2006), What We Do in the Shadows (Clement & Waititi, 2014), og ikke minst Deathgasm (Howden, 2015) Dette er alle filmer som går sine egne veier, og sammenblander elementer av skrekk og humor. Hvor ellers ville man fått filmer hvor dronningen i England er leder av en zombiedrepende militærgruppe (Bad Taste), eller filmer hvor heavy metal-fans tilfeldigvis tilkaller en demon og må bekjempe zombier med mer eller mindre effektive våpen (Deathgasm). Populasjonen av sauer blir plutselig en veldig reell trussel i Black Sheep. Som taglinen sier: “There are 40 million sheep in New Zealand…and they ́re pissed off!”

 

Nytenkning

Et viktig element i film generelt, er at man holder seg til sin egen idé. Mange ganger nøyer kanskje spesielt skrekkfilmer seg med å være en gjennomgang av de klassiske sjangergrepene, og er ikke interessert i å være noe mer. Å bare vise frem blod og gørr, kun ha bø!-skremming, eller å gi oss ondskapsfulle folk som gjør ondskapsfulle ting – det er ikke nok. Det må ligge noe bak; en idé som blir gjennomført. Skrekkfilm er noe mer enn bare effektene. I en skrekkfilmkultur der mange filmer bare føles som kopier av tidligere filmer, har flere av disse filmene fra New Zealand kommet som et friskt pust. Samtidig som de holder på tradisjoner, er det også nyskaping og nye ideer i filmene. Hva gjør du når du blir angrepet av zombiesau, samtidig som du er lammet av Ovinaphobia (fobi for sauer)? Hva hvis heavy metal virkelig er et utløp for djevelen, og det kjedelige nabolaget plutselig blir et helvete på jord? Black sheep gjør for sauene det Hitchcock gjorde for fuglene; neste gang du går tur i naturen så vil tempoet ta seg opp når du hører sauenes breking. New Zealand har valgt å gå sin egen vei, en vei ofte dekket av blod, gørr, humor og skrekk.

 

Innblikk i samfunnet

Skrekkfilm er ofte blitt kritisert for å bare være lett underholdning, at filmsjangeren ikke inneholder noe dypere enn blodet som ligger på dens overflate. Men et viktig element ved god eller interessant skrekkfilm er nettopp at den greier å formidle dagens skrekk, slik 50-tallsfilmene formidlet redselen for atomkrig, for eksempel med muterte maur i Them (Douglas, 1954); eller slik det kroppslige fokuset med Arnold Schwarzenegger og Jane Fonda på 80-tallet viste oss hvordan vi kunne bygge kropp, så viste filmer som Scanners (Cronenberg, 1981), Videodrome (Cronenberg, 1983) og Evil Dead (Raimi, 1981) hvordan vi kunne ødelegge kroppen. I 1990-årene var det den kunnskapsrike og logisk tenkende morder som viste seg frem i filmer som Se7en (Fincher, 1995), The Silence of the Lambs (Demme,1991) og Skrik (Craven, 1996). Etter år 2000 fikk vi filmer med temaer som biologisk skrekk (28 days later (Boyle, 2002), Rec (Balagueró, 2007)), militær eksperimentering i The Mist (Darabont, 2007) eller det logisk tenkende mennesket som vil ødelegge andre mennesker…fordi de kan (Hostel (Roth, 2005) og Saw (Wan, 2004)). I dagens samfunn er det mye fokus på det ukjente onde. Den grunnleggende frykten i at det er noe i vår nærhet, noe vi ser hver dag men som plutselig bryter ut i ondskap og ødeleggelse.

Ting blir gjennomført på bakgrunn av økonomiske eller filosofiske årsaker, mennesket er ikke bare besatt av djevelen eller ondskapen selv, men er et logisk tenkende menneske. Er det slik at det som vises på skjermen gjenspeiler det som skjer i samfunnet? De gode skrekkfilmene er de som nettopp går inn på dette på en original måte, de som utforsker kulturelle redsler gjennom sin filmatiske fantasifullhet. Housebound er en av disse.

 

Kos deg!

Teksten er skrevet av Ingrid Margrethe Bakken, som er styremedlem i Trondheim Filmklubb og som skriver en masteravhandling i filmvitenskap ved NTNU.