Fokus på Thailand

Trondheim Filmklubb har gleden av å invitere til visning av to nye, spennende thailandske filmer den 11. oktober fra og med klokka 18.

Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv

Thailands mesterregissør Apichatpong Weerasethakul ville i en perfekt verden vært en av de største regissørene i dagens kinolandskap, og derfor er Weerasethakul en viktig filmskaper å få vist frem på alternative arenaer som filmklubber og cinematek.  

Denne filmen, ”Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv” har fått mye oppmerksomhet på filmfestivaler verden rundt, og er nok regissørens mest kjente film. ”Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv” er Thailands første film som har blitt beæret med en Palme d’Or på Cannes filmfestival.  

”Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv” er basert på siste levende dagene i tittelkarakteren Onkel Boonmees liv. Onkel Boonmee (spilt av Thanapat Saisaymar) er syk og svak, og tilbringer sine siste dager på landet i Thailand med svigersøsteren sin, Jen (spilt av Jenjira Pongpas, som er med i mange av Weerasethakuls filmer). En kveld ute ved middagsbordet får de besøk av ånder til Onkel Boonmees avdøde kone, og hans bortkomne sønn som returnerer etter å ha vært borte i mange år. Sønnen kommer tilbake i en ikke-menneskelig form, som en slags apelignende skapning.  

Dette er bare starten på hva ”Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv” har å by på, men denne spesifikke scenen er også et godt bilde på hva Weerasethakuls filmskaping handler om. I én fiksert, lang tagning gir Weerasethakul oss et vakkert tablå, en dialogdrevet historiefortelling i en typisk slow cinemastil, men presenterer oss også for det ukjente, det overnaturlige gjennom ånder og andre skapninger. Noe av det spesielle med Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv, og andre filmer i en såkalt bølge av asiatisk minimalisme, er at filmene kan presentere overnaturlige elementer, eller en fortellerform som ikke har en logisk forklaring eller struktur, uten å gjøre dette til et dramatisk ”plot-point,” men heller en filmatisk stil preget av såkalt undramaticness 

I ”Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv” sitt tilfelle henger dette nøyere sammen med kulturen filmen kommer fra: Thailand er et mer spirituelt land enn Norge, og det er helt naturlig å tro på ånder og mytologiske skapninger. Derfor fremstiller filmen disse elementene på en helt annen måte enn hva enn vestlig film ville gjort – hvor en vestlig film ville brukt disse elementene for å skape dramatikk, mystikk og historiehendelser, fremstilles disse elementene som noe dagligdags og ordinært i ”Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv.” 

By the Time It Gets Dark

Hvordan kan vi lage film om historiske begivenheter? I sin andre spillefilm reflekterer Anocha Suwichakornpong, en av Thailands mest spennende samtidsregissører, rundt dette spørsmålet. Gjennom et fragmentert og assosiativt filmspråk tas vi med på en opplevelse der vi både inviteres til å gå i andres sko samtidig som vi inviteres til å reflektere over om dette i det hele tatt er mulig. Bakteppet er Thailands turbulente historie, og da spesifikt studentopprøret- og massakren i 1976. Filmens prolog tar for seg en filmskapers møte med en av studentene som deltok i demonstrasjonene, og filmskaperens forsøk på å skrive et manus basert på hennes beretning. «Jeg approprierer noen andres liv og lager film av det. Kanskje fordi mitt eget liv er så ordinært» sier hun på et punkt, en metakommentar til Suwichakornpongs eget prosjekt.  

Fra dette tar filmen flere uforventede vendinger, og krever stadig mer deltakelse fra sitt publikum. Dette er ikke en film der du blir fortalt en historie, men der sammenhenger og assosiasjonsrekker skapes i deg. De åpne og tålmodige blir belønnet med en fantastisk filmopplevelse. 

At Suwichakornpongs filmer sammenlignes med filmene til den mer kjente Weerasethakul er åpenbart all den tid de begge lager film i samtidens Thailand som kan knyttes til Buddhistiske tankesett, har fragmentarisk fortellerstruktur og er poetiske i filmspråket. Men Suwichakornpong har en helt særegen stemme, og måten hun vever sammen politisk historie, kritikk av klassesamfunnet og store filosofiske spørsmål rundt livets endesløshet er helt ulikt noe du noen gang har sett før.  

Da jeg så filmen under årets Kosmorama forlot over halvparten av publikum salen underveis, mens de som ble igjen klappet da filmen var ferdig. Det sier noe om hvilken film du har i vente. Dette er ikke en mulighet du bør la gå fra deg.  

 

Begge filmene vises i våre nye lokaler i Olavshallen (1. etasje). Våre visninger har 18-årsgrense.

Skrevet av Aleksander Koren og Anette Svane