Fokus på: Flukt

brev-til-kongen1

Av: Anette Svane

2015 ble året da flyktningkrisen dominerte nyhetsmedia fullstendig. I Norge raste debatten om hvorvidt man skulle ta mot 8000 kvoteflyktninger eller ikke. Innvandring ble en enda viktigere politisk sak enn den allerede var og det ble vanlig kost å lese om at det skulle komme «en flom», «horder» eller en «bølge av flyktninger». Denne typen retorikk fremstiller mennesker på flukt som en masse av mennesker. Vi har også sett tendensen til at man omtaler «dem» som en ensartet gruppe med en enhetlig kultur som står i motsetning til «oss». Enkeltskjebner, kontekst og det generelt menneskelige aspektet forsvinner når man omtaler mennesker på den måten. I 1978 ga Edward W. Said ut den innflytelsesrike boken Orientalism. Western conceptions of the Orient, et kritisk studie av Vestens oppfatning og fiktive beskrivelse av «Østen» og menneskene som bor der. 25 år senere skrev han en ny innledning til boken der han gjør rede for at «i demoniseringen av en ukjent fiende, der merkelappen «terrorist» er formålstjenlig for å holde folks opphisselse og sinne ved like, får mediebildene for mye oppmerksomhet og kan utnyttes i en tid med krise og usikkerhet (…)» (2004). Said argumenterer her for hvordan den postmoderne verden forsterker stereotypiene som former vår oppfatning av Orienten gjennom stadig mer standardiserte former for informasjon gjennom film, TV og andre medier.

Nyhetsmedia spiller en viktig rolle når det gjelder å forme vår oppfatning av og holdninger til den pågående flyktningetematikken. Ikke bare ved hvilke fakta som gjengis, men hvordan det gjøres, hvilke ord som brukes og hva man velger å trekke frem i det hele tatt. Hva med kunstens, og herunder filmens, rolle? Hvordan forholder filmen seg til denne typen tema? Stort sett ikke i det hele tatt, om vi ser på de mest populære og mest kritikerroste filmene i den vestlige verden. Det nærmeste vi kommer er som oftest krigsfilmer satt til konfliktfylte områder, men disse dreier seg ofte om vestlige soldaters liv og fremstiller gjerne lokalbefolkningen som en endimensjonal og annerledes gruppe. American Sniper (Eastwood, 2014) er et godt eksempel i denne forbindelse, med sin stereotypiske fremstilling av den usiviliserte og barbariske irakeren. Likevel har den spilt inn i underkant av 550 millioner dollar, og var en av de aller mest suksessfulle filmene i 2014.

Filmen har gjennom sin popularitet og tilgjengelighet en særskilt viktig posisjon. Alle ser film. Selvfølgelig kan det være flott med storslåtte filmer som er en fryd for øyet, og det er viktig med filmer som utforsker filmspesifikk visualitet. Mange ønsker seg også filmer som først og fremst underholder eller gir en flukt fra hverdagen. Samtidig bør filmen tørre å ta opp viktige tema, den bør forholde seg aktivt nysgjerrig, spørrende og kritisk til gjeldende samfunnsnormer og tematikk. For hva er vitsen med kunst om den ikke utfordrer og problematiserer gjeldende normer og holdninger?

Dette er bakgrunnen for at vi har valgt å sette fokus på gode filmer som omhandler mennesker på flukt og flyktningetematikk. Filmer som belyser kompleksiteten og nyansene fremfor det enkle og ensidige. Filmer som utfordrer og gjør at man stiller andre typer spørsmål. Filmer som viser enkeltmennesket i motsetning til massen. Filmer med et gjennomgående humanistisk budskap, som likevel verken belærer eller gir oss alle svarene. Filmer som setter et kritisk fokus på en tematikk som er alvorlig og viktig, men som altfor sjelden får plass til å fremvises og som altfor sjelden blir sett.

Vi vil løfte frem Hisham Zamans filmer Brev til Kongen (2014) og Før Snøen Faller (2013) fordi han er en av de viktigste og mest spennende filmskaperne innen norsk film for tiden. Professor Gunnar Iversen skriver i sin analyse av Før Snøen Faller i Montages: «Zamans film er (…) utypisk i sitt brennende ønske om at film skal være noe mer enn en serie megetsigende øyeblikk. De sarte stemningene, øyeblikkene som griper oss, er til for noe. De lærer oss, indirekte og ad omveier, om hvordan vi bebor vår felles verden, og om spenningene mellom tradisjon og modernitet i dagens virkelighet.» Og det er nettopp det som gjør at Zaman skiller seg ut i positiv forstand, filmene hans tør å mene noe – de har et befriende alvor og en seriøsitet over seg. Han skildrer flyktningetematikken både langs fluktruten (Før Snøen Faller) og hvordan livet fortoner seg etter at de kommer frem til Norge (Brev til Kongen). Således utfyller filmene både hverandre og tematikken på en god måte, og vi blir nødt til å forholde oss til filmene i et norsk samfunnsperspektiv. I dokumentaren Those Who Feel the Fire Burning (2014) støter vi også på en omdiskutert tematikk: den starter i en liten båt fylt med flyktninger midt ute på Middelhavet og skildrer på ukonvensjonelt vis flyktningenes møte med Europa. I Gullburet (2013) beveger vi oss over Atlanterhavet til Guatemala, der tre ungdommer legger ut på flukt mot USA. Denne filmen gir oss et annet perspektiv enn de tre foregående filmene, og den minner oss om at den såkalte flyktningkrisen vi nå opplever verken var starten eller slutten på flyktningetematikken. Mennesker er på flukt i hele verden. Til sammen gir disse fire filmene på hver sin måte nye perspektiver på tematikken og de viser oss at filmen kan være med på å fremme andre og viktige stemmer i samfunnsdebatten.

 

«We made this adventure in the hope of deconstructing those conventions that imprison us so we can reinvent our own reality. My dream is that these boundaries that separate us dissolve, allowing us to board another train. »

  • Diego Quemada-Díez (om Gullburet)

Før Snøen Faller

Før Snøen Faller Norge 2013 Regi Hisham Zaman Manus Hisham Zaman, Kjell Ola Dahl Foto Marius Matzow Gulbrandsen Musikk David Reyes Med Taher Abdullah Taher, Suzan Ilir, Bahar Özen 96min DCP Kurdisk tale, norsk tekst

Zamans spillefilmdebut er en ukonvensjonell road movie som følger Siyars reise fra Irak til Norge for å finne sin søster som har rømt fra sitt eget bryllup. Filmen tematiserer kultur, ekteskap og æresbegrepet, og i likhet med Brev til Kongen nyanserer den tematikker som altfor ofte blir behandlet endimensjonalt og overforenklet. Handlingen foregår stort sett på det ytre plan, naturbildene fra Kurdistan er vakre og velkomponerte, og siden filmen er spilt inn i fire forskjellige land er den full av slående kontraster. Ved å unnlate å fortelle for mye om hovedpersonens indre, tematiseres den samfunnsmessige konteksten i større grad og vi må reflektere over og besvare spørsmålene selv. Det er spesielt interessant å observere hvordan Zaman skildrer spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne, dette såkalte «kulturkræsjet» mellom øst og vest. Med dette utfordres tilskueren til å stille seg spørsmål i formen «hvordan» og «hvorfor», heller enn «hva».

for-snoen-faller

Brev til Kongen

Brev til Kongen Norge 2014 Regi Hisham Zaman Manus Hisham Zaman, Mehmet Aktas Foto Marius Matzov Gulbrandsen Musikk David Reyes Med Ali Bag Salimi, Derin Kader, Nazmi Kirik, Amin Sentorzade, Zheer Durhan, Raouf Saraj, Ivan Anderson 75min DCP Norsk, kurdisk, engelsk, persisk tale, norsk tekst

Brev til Kongen gir oss historien om en dag i livet til fem personer med ulik bakgrunn på utflukt fra et asylmottak inn til Oslo. Det er en sterk og varm film laget med et tydelig engasjement og en inderlighet vi sjelden ser i norsk film. Noe av dette skyldes nok at filmen er laget uten offisiell støtte, på en meget lavt budsjett og ifølge Zaman selv var dette en film han båre måtte lage. Dette viser at virkelig god film verken er avhengig av et enormt budsjett eller offentlig støtte, men den er avhengig av en filmskaper som tar filmkunsten og sitt virke på alvor. Resultatet er en gjennomført menneskelig film, som bryter med stereotypier og fremhever kompleksiteten i asyl- og flyktningetematikken.

brev-til-kongenny

Gullburet

La Jaula de Oro Mexico 2013 Regi Diego Quemada-Díez Manus Diego Quemada-Díez,  Gibrán Portela, Lucía Carreras Foto María Secco Musikk Jacobo Lieberman, Leonardo Heiblum Med Karen Martínez, Brandon López, Rodolfo Domínguez, Carlos Chajon 108min DCP Spansk tale, norsk tekst

Gullburet handler om tre ungdommer på flukt fra Guatemala, i håp om å finne et bedre liv i USA. Diego Quemada-Díez spillefilmdebut er imponerende sikker, tydelig inspirert av å ha gått i lære hos storheter som Ken Loach og Alejandro Gonzalez-Iñarritu. Spesielt Loachs innflytelse er tydelig, filmen preges av en nøktern og realistisk stil, og den er skutt på 16mm-film som gir filmen en rå og autentisk kvalitet. Quemada-Díez beskriver selv filmen som en blanding av det beste ved dokumentar og fiksjon, han benyttet seg av improvisasjon og observasjon, samtidig som han legger en dramatisk struktur til grunn. Mange av statistene vi møter i filmen er migranter og mennesker han møtte i landsbyene de reiste gjennom mens de filmet. Hans ensemble av debuterende skuespillere ble også velfortjent belønnet med Prix Un Certain Talent i Cannes. Ulovlig innvandring fra Sør- og Mellom-Amerika er et stadig tilbakevendende tema i USA, og Gullburet gir oss et innblikk i hvor brutal denne reisen kan være. Og hvordan er det egentlig om man kommer frem?

gullburet1

Those Who Feel the Fire Burning

Those Who Feel the Fire Burning Nederland 2014 Regi og Manus Morgan Knibbe Foto Morgan Knibbe Musikk Carlos dalla-Fiore, Juho Nurmela 74min DCP Arabisk, bengali, gresk, italiensk, tigrinya, wolof, persisk tale, engelsk tekst

Vi følger en gruppe flyktninger som forsøker å ta seg over Middelhavet til Europa i en liten båt. En eldre mann faller over bord, og kameraet følger ham til havets bunn, før det igjen stiger mot overflaten som mannens spøkelse. Han fortsetter sin reise innover Europas kyst på leting etter mening og eksistensielle svar, men han finner bare fortvilelse og tap. 26 år gamle Morgan Knibbe har laget en ambisiøs, eksperimentell og ikke minst høyaktuell dokumentar som undertegnede var så heldig å få sett under Film fra Sør-festivalen i Oslo i oktober (der den for øvrig vant prisen for beste dokumentar). Etter filmen fortalte Knibbe publikum at han ville lage en historie som var fullstendig subjektiv, i motsetning til den sedvanlige journalistiske normen om en slags «objektivitet». Forfriskende tanker fra en ung filmskaper, og filmen er i sin helhet forfriskende ukonvensjonell både i sin subjektivitet og i sin fortellerform. Det er ikke uten grunn at flere anmeldere har sammenlignet kameraets svevende kvalitet med Gaspar Nöe.

tumblr_ndqkp2ypfy1u1443po3_1280