Fokus på Gregg Araki (The Living End + Mysterious Skin)

Dato
onsdag, april 5, 2017
18:00 - 21:00

Sted
Trondheim Kino, Nova 2


Mysterious skin 2

Om du ikke enten identifiserer deg som queer og/eller er en ihuga filmnerd kan det hende du aldri har hørt om Gregg Araki. Han er en kultfigur og indieregissør som var en viktig del av en bevegelse kalt «New Queer Cinema», et begrep etablert av kritiker og professor B. Ruby Rich (1992). Bevegelsen ble kjennetegnet av en bølge med filmer på begynnelsen av nittitallet laget av og for mennesker som identifiserte seg som queer. Filmene var som regel indieproduksjoner, og de brukte radikale uttrykksformer og radikal estetikk for å fremme kamp mot homofobi, den konservative Reagan-regjeringen og for å takle AIDS-problematikken. Rich argumenterte for at noe av det som skilte denne nye bevegelsens tilnærming fra tidligere filmer om samme tematikk var at disse filmskaperne ikke brydde seg med å tegne opp et utelukkende sympatisk bilde av disse menneskene, de skulle fremvises i all sin komplekse, irrasjonelle og menneskelige prakt.

The Living End (1992)  Directed by Gregg Araki Shown from left: Craig Gilmore, Mike Dytri

I tillegg til blant annet Poison (Todd Haynes, 1991) og Young Soul Rebels (Isaac Julien, 1991), blir Arakis The Living End (1992) trukket frem av Rich som eksempler på denne bevegelsen. The Living End var Arakis tredje film, og han hadde firedoblet budsjettet fra sin første film (på fem tusen dollar) til hele tjue tusen dollar. Her følger vi to HIV-positive menn som legger ut på road-trip etter at en av dem dreper en homofobisk politimann. Filmen er eksplisitt politisk: det avfyres skudd i retning Ronald Reagan, Bush senior, republikanere i sin helhet, homofober og nynazister. Araki stod for både regi, manus, foto og klipp, og satte med dette et gjenkjennelig Araki-preg på filmen. Dette er en absurd, hysterisk, voldelig og herlig irrasjonell film fylt med oransje/rosa blodsprut, merkelige bildekomposisjoner og et deilig pønkete lydspor. Filmen innehar en type estetikk som ikke inviterer deg til å leve deg inn i et narrativ, den holder deg heller på avstand slik at du må forholde deg til kompleksiteten og absurditeten som utgjør vår verden. Det er nok derfor ingen overraskelse at Araki beundret Jean-Luc Godard, og vi finner spor etter ham både i The Living End og Arakis senere filmer.

I artikkelen «Godard and Counter-Cinema: V’ent d’Est» skrev Petter Wollen i 1986 om forskjellen på klassisk Hollywood-film og alternativ film, og han fremmet nettopp denne avstanden og fremmedgjøringen som en hovedgrunn til at den alternative filmen er overlegen Hollywood-filmen. I likhet med flere andre filmteoretikere på denne tiden mente han at det var gjennom å fremme ubehag og forvirring blant publikum at vi tvinges til å reflektere over at vi ser en film og forstår hva dette innebærer. Forskjellen på filmer som The Living End tilhørende «New Queer Cinema»- bevegelsen og andre tidligere indie- og guerillaregissører var tematiseringen av skeiv annerledeshet, og med det et digert «fuck you» til det konvensjonelle og heterofile filmuttrykket som spilte på tradisjonelle kjønnsrollemønstre og objektivisering av den (stort sett) heterofile kvinnen.

Etter The Living End lagde Araki tre filmer som inngikk i hans såkalte «Teen Apocalypse Trilogy»: Totally Fucked up (1993), The Doom Generation (1995), og Nowhere (1997).  Her begynte han å ta for seg tematikker rundt seksualitet mer spesifikt opp mot ungdom, søken etter identitet og den angst og aggresjon som dette kan resultere i. Dette er noe som går igjen i hans filmografi, Arakis filmer dreier seg ofte om ungdommer eller unge voksne og deres seksuelle oppvåkning eller streben med ungdomstiden i seg selv. Dette er også tilfelle i hans klart mest anerkjente og kritikerroste film Mysterious Skin (2004).

I Mysterious Skin følger vi to gutter gjennom ungdomstida i flere epoker fra de er åtte år til de er unge voksne. Vi får se hvordan disse to guttene håndterer og utvikler seg i forskjellige retninger etter å ha gjennomgått et traume i barndommen: Neil prostituerer seg og bryr seg tilsynelatende ikke om noe som helst, mens Brian blir besatt av det overnaturlige og UFOer. Selv om dette er en av Arakis mest konvensjonelle filmer hva stil angår, er den akkurat like kompromissløs i sin tilnærming til tematikken som hans tidligere filmer. Han skyr ikke unna å vise brutalitet, og filmen er både rå, sår og usentimental i sin skildring av disse guttenes opplevelser. Filmen var gjennombruddsfilmen til Joseph Gordon-Levitt, i tillegg er den en av hans klart beste prestasjoner. Sjelden har barndomstraumer og ettervirkninger blitt behandlet så nyansert og forfriskende usentimentalt på film. Dette er en av de filmene man virkelig bør få med seg.

large_mysterious_skin_03_blu-ray_

Er det noe som kjennetegner Araki som filmskaper er det nettopp hans kompromissløshet. Det er noe oppløftende med en filmskaper som sier ting som: «Fuck the audience. They’re my films. I’m just going to make them, and if people like them, that’s great, and if they don’t, well, I’m not going to kill myself over it» (Bomb, 1992). Spesielt i dag, der kinotilbudet domineres fullstendig av enorme blockbusters som lages for å nå ut til absolutt alle er Arakis filmer forfriskende i sin likegyldighet til å invitere deg inn til en behagelig og forførende filmopplevelse. Filmene hans er et eksempel på hvor viktig den alternative filmen har vært og stadig er. De er også et bidrag til, og fremvisning av, hvorfor det er så viktig at den alternative filmen er gjennomgående alternativ: ikke bare i stil, men også tematisk.

Av Anette Svane