Blaxploitation: Black Caesar

Av Travis Alexander Ravn

Blaxploitation er en etnisk orientert subsjanger av exploitation-filmen med fokus på afroamerikansk kultur. Sjangeren har sine røtter i øst- og vestkystens USA på 1970 tallet. Borgerrettsbevegelsen hadde vunnet den afroamerikanske borgerens basale rettigheter, oppblomstring av kunst og kultur speilet denne bevegelsen.

Den stuerene afroamerikanske kunsten ble nå utvekslet med et sterk og rikt uttrykk innenfor et bredt spekter av kunstformer. Paul Mooney og Richard Pryor begynte å dominere standup komedie med et provoserende og samfunnskritisk budskap. Quincy Jones produserte banebrytende funk- og soulmusikk. Motown var et av 1970 tallets mest innflytelsesrike plateselskaper som introduserte soul og funk til en mainstream-publikum. Men Blaxploitation delte ikke den samme suksessen som musikk og komedie.

Det var tydelig at blaxploitation-filmen er rettet mot et yngre afroamerikansk publikum. Hovedrollen var uten unntak en sort mann eller kvinne som ofte sto opp mot tyranniske hvite antagonister. Fattige urbane strøk ble skildret som en kilde til kultur, der eksterne undertrykkende krefter hemmet sosial og økonomisk vekst. Soul og funk preget filmene sterkt. Isaac Hayes, som hadde gjort seg kjent som en av større skikkelse innenfor soul, komponerte blant annet musikken for Shaft. James Browns album «Black Caesar: the soundtrack» sto selvstendig som en suksess i større grad enn filmen den representerte.

Selv de største blaxploitationfilmene var lavbudsjett og led av alle indikasjonene på dette. Tydelig dårlig håndverk preget filmene og med kun få unntak var blaxploitation klassiske B-filmer. Store deler av disse filmene ble produsert og/eller regissert av hvite menn, noe som er problematisk for en sjanger som skulle fremme den afroamerikanske kulturen. Budskapet om å utøve vold mot hvite var et annet punkt som sjangeren kom til å kritiseres for. Omsider dannet afroamerikanske koalisjoner seg mot disse filmene og sjangeren som den var kjent gikk i oppløsning.

Blaxploitation som en sjanger som vekket flere problemstillinger enn den løste. Det er etiske spørsmål som reiser seg ved at hvite filmskapere skildrer den afroamerikanske gettoen og forventer store profitter. Det er problematisk å fremme vold mot andre etnisiteter på et hvilket som helst grunnlag. Den voldsomme vektleggingen på den afroamerikanske populærkulturen kan sies å ha nedlatende undertoner og især om filmskaperen er hvit. Det er derfor ingen stor overraskelse at denne sjangeren til slutt ble for kontroversiell til å satse på. Men uansett hvor problematisk sjangeren kan virke, finnes det uforutsette konsekvenser.

Blaxploitation er et filmfenomen som også utfordrer mainstream film. Vestlig filmkultur har en tradisjon for å skildre den hvite mannen og det europeiske som et ideal.  Ved å tilby et alternativ til denne dogmatiske holdningen til etnisitet, fikk den svarte minoriteten i det aller minste en stemme.

 

 

Black Caesar

Visning 15.03 klokken 21 i Nova 2.

Tommy Gibbs (Fred Williamson) møter vi som en ung gutt i Harlem. For å tjene til livets opphold må han jobbe som en skopusser. Ved siden av fungerer han som løpegutt for de lokale mafiosoene. En dag skal han levere penger til en korrupt og brutal politimann, men det viser seg at pengene mangler. Politimannen svarer på dette sviket med å knekke beina hans. Gibbs stiger i gradene i det kriminelle miljøet og til slutt blir han gudfaren av Harlem. Men som Gibbs, har politimannen blitt svært innflytelsesrik og vil gjøre alt for å stå i veien for at en sort mann skal regjere i bydelen hans. Men mafiaen og korrupte politimenn kan ikke stanse Gibbs og han nekter å være en «nigga» for noen. Gjennom frykt og vold holder Gibbs bydelen under sin makt, men på bekostning av alt han holder kjært.

Black Caesar er en blaxploitation film som lever opp til klassiske kjennetegn ved sjangeren. Fortellingen er generisk for gangsterfilmer, men det underliggende budskapet er sterkt. Kultfilmskaperen Larry Cohen lykkes i å lage et samfunnskritisk mesterverk som benytter seg av subtile metaforer til å fremme samt kommentere på kritiske sosiale og politiske problemstillinger som berører vesten den dag i dag. Den benytter seg av sjangerens banaliteter for avvæpne tilskueren og leverer en tankevekkende fortelling. Black Caesar er en intelligent film med innhold som er forut sin tid.